Drømmen om et «hjem»

Jeg leser endel blogger. Jeg liker å følge med på hva som skjer og prøver å oppdatere meg så godt jeg kan. Jeg liker å lese om hva folk opplever, enten det er trist eller feiende flott. Jegl iker å vite hva folk tenker på og bryr seg om, enten det er skikjøring, moter eller nye oppskrifter. Jeg liker også å se hvordan folk har det «hjemme» på bloggene sine.

Det er der jeg innser at jeg kommer til kort. Det er så mye man KAN gjøre og dermed blir det veldig mye jeg får LYST til å gjøre, men jeg føler aldri at jeg får det til. I perioder kanskje, men da er det helt klart at det går utover noe annet.

Derfor kan jeg ikke annet enn å beundre dem som får det til. De som lage bildemontasjer. De som har daglige poster – med interesant innhold. De som har konkurranser. De som legger ned arbeid i å få bloggen til å være nettopp det jeg har lyst til å utforske – noe som virker som et hjem.Jeg kommer nok aldri til å ha det slik, men jeg kan drømme…

Det jeg gjør nå er noe av det beste jeg vet…

…Jeg lar fingrene løpe over tastaturet. Skrive bokstaver, danne ord. Det gir meg en viss orden. Det meste man skriver blir litt tydeligere enn det man bare tenker på, så når man får bokstavene på trykk tar de rett og slett ikke så stor plass i hodet.

I disse dager er det mange tanker som tar stor plass i hodet mitt. Det er vår. Det er sol. Det er nye tider. Det er mye nytt å ta seg til, mye nytt å tenke på.

Jeg har fått ny jobb. Samme sted, men nye oppgaver. Det er veldig gy og det er utfordrende som bare det, men foreløpig har jeg ikke kontroll på noe som helst. Da hjelper det å skrive. Få system på tankene og opgavene.

Jeg har våknet til liv igjen. Etter en lang vinter, en som har vart mye lenger enn den faktiske vinteren, har både kropp og sinn begynt å tine. Jeg kjenner at hvert eneste snev at sol gjør meg godt. Jeg har begynt å drømme igjen. Tenke større. Ønske meg ting. Føle ting. Det hjelper ganske mye å skrive om det også, for det er også uvant.

Dette ble mystisk, men nå er det skrevet. Denne dagen føles nemlig som et stort øyeblikk. Selv om ingenting anna har skjedd enn at jeg har vært ute i sola og kjent litt på livet…

Ut på tur – aldri sur

For tredje året på rad har jeg fått jobbe under Femundløpet. Fem dager ute i verden. I is, snø og kulde. Spesielt kulde prega årets løp. På det verste var det ned mot -40 i deler av løypa og hundene ble ekstra nøye sjakka av veterinærene på hvert sjekkpunkt.

Det er noe merkelig med dette Femundløpet. Før jeg var der for første gang i 2010 hadde jeg aldri hatt noen interesse av hundeløp. Det var ikke det at jeg hadde noen negative tanker om hundeløp heller, men jeg var helt nøytral i forhold til det.Nå har det blitt ett av årets høydepunkter sånn jobbmessig.

Det er noe veldig fasinerende med det hele Både folka som driver med hundekjøring og med hundene. De små muskelbuntene som ikke har lyst til å gjøre noe anna enn å løpe til de får beskjed om å stopp og spise. Da stpper de, spiser, hviler kanskje litt og når de får beskjed om det, så løper de igjen.

Grunnen til at de gjør det er at de stoler på den som fører sleden. Og den som fører sleden stoler på dem. Det er en gjensidig tillit som fører til suksess – fordi de er helt avhengige av hverandre.

Jeg blir i alle fall aldri lei av å se på de ivrige hundene på startlinjen. Så fort ankeret løsner bærer det avsted. Ut i vintereventyret.

Har fått TIDENES spam!!

Trodde toppen var nådda da jeg fikk e-posten fra han som ville rømme bort sammen med meg, men neida. Denne slår alt annet søppel jeg har fått – bare se selv :D

Subject: I fell in love with you as soon as I saw your picture!

Tekst: Hi – do you remember how we made love in your car? Mmm like it was perfect – the stars, moon, sky – and the lights of the city, here in Russia that does not happen again, I want you to come if you do not mind, write me!

Og til sist ei suspekt lenke som jeg vurderte det tryggest å IKKE trykke på – samme hvor perfekt den natta i bilen i Russland enn måtte ha vært…

 

Jeg trenger nye venner!

Sjekk den er kul da :)

Ikke misforstå. Jeg er veldig glad i de vennene jeg har, men i løpet av de siste dagene har oppdaget et problem. En av mine kolleger fortalte meg at det selges Ivar Aasen-undetøy (til både damer og menn) på Ivar Aasen-Tunet, og i nettbutikken deres. Jeg tenkte med det samme at DET ØNSKER JEG MEG!!! Og kom like fort på at det er den perfekte julegave – MEN… Det er et STORT men. Jeg har ingen venner som ville satt pris på å få Ivar Aasen-undertøy. Og det synes jeg er litt trist – for å være helt ærlig!

Fanga mellom havet og solnedgangen

En varm og fantastisk dag gikk mot slutten da jeg kjørte tilbake fra Bonifacio til Bastia. Med kysten og havet på høyre side kjørte jeg nordover langs Costa Verde. På venstresiden strakk vinmarkene seg helt bort til fjellene i vest. Sola var i ferd med å gå ned og de fargene som dukket opp mellom fjellene og i havet og over vinmarkene.

Det var nydelig. Det var fantastisk. Jeg tok ikke noe bilde av verden i det øyebliket, for ikke noe bilde ville kunne rettferdiggjøre synet, men det var fantastisk!

På eventyr langs D80

Jeg dro på eventyr jeg. Etter at jeg hadde slappa litt av på hotellet i dag kom jeg på at jeg faktisk bare har tre dager på meg til å utforske hele Korsika. Det skal vel hardt gjøres, men jeg må jo gjøre så godt jeg kan. Derfor stakk jeg til flyplassen og leide meg en bil. Så i «min» lille, sølvgrå Peugeot suste jeg avgårde.

D80 er veien som går langs kysten nordover fra Bastia. Der ligger det små landsbyer tett i tett og strender der man kan ta seg en liten dupp.

Det var så vakkert. Det var så skjønt. Det var så… ja, det var pent rett og slett. Jeg stoppa her, stoppa der og har lært meg veldig mye fint om Cap de Corse. Vegen er svingete og fryktelig, så jeg kjørte vel knapt over 50 ene eneste gang. Skummelt var det å møte noen også.

Akkurat i det sola gikk ned kom jeg til Centuri. Det er en fantastisk liten by nede ved havet der det lukter fisk av alt som er. Jeg satte meg på en liten resurant og spiste en diiiger tallerken med forskjellig  sjømat. Jeg skulle gjerne blitt der lenger, men det hadde blitt stappmørkt og jeg hadde en god kjøretur foran meg.

Legger ved noen bilder og jeg.