Gartner-Helle slår til igjen

Det var på kvelden den 30. april det hele begynte. Jeg hadde en dårlig dag. Praktisk talt hadde jeg stengt inne masse sinne hele dagen, rett og slett fordi det ikke sømmer seg å gå rundt å gneldre til folk på jobb, bare fordi de tilfeldigvis kommer i kryssilden.

Jeg hadde satt meg på sofaen, snakka litt med katten og spist noe man med litt fantasi kan kalle middag. Ute var det solskinn og jeg kjente at det ikke var aktuelt å tilbringe kvelden med gjøre ingenting. Da hadde jeg antagelig sprøkki.

Min landlord har siden han hadde en prat med naboen i fjor sommer ment at noe må gjøres med hagen på baksida av huset. «Dette gikk ikke an», sa han og overså at jeg hadde sagt det samme i to år. Jeg mente imidlertid at å leie inn noen til å gjøre det midt på sommeren var dumt og sia det er jeg som bor her så vant jeg jo.

Jeg tok joggebuksa på og gikk ut i den trehellebefengte hagen. Jeg tok tak og reiv, jeg sparka og slo. Jeg sleit og bar. etter et par timesr jobb var alle de råtne plankene borte og bare jord lå igjen. Jeg fylte på med litt mer jord og jevna det ut.

Riktig fornøyd var jeg da jeg avslutta den kvelden. Hagen hadde gått gjennom ei forvandling. Sjå sjøl.

Etter et par dager kom far på besøk med grasfrø. Alltid greit å få slik fra mannen i familien som virkelig har hagepeiling, så jeg grilla mat til oss mens han strødde om seg med frø.

Det er da den vanskeligste delen med å lage en hage begynner. Jeg skulle nemlig ønske at graset spratt opp og voila, men nå, etter 20 dager har det enda ikke skjedd mer enn dette:

Men men… vegen til en fin hage er lang og den som venter på noe godt kan ikke vente lenge nok… eller noe. Takk for meg.

Leave a Reply

%d bloggers like this: