Jeg balanserer på kanten av Jotunheimen

Det er flere år siden jeg tenkte tanken for første gang. Jeg hadde sett bilder av de to glitrende vatna. det ene skinnenede blått, det andre irrende grønt. Mellom dem – kun ei tynn stripe fjell som hindrer at det ene renner 400 meter rett ned ned i det andre. Men tiden gikk og de svevende planene har aldri blitt noe av. Ikke før denne sommeren. Endelig har jeg gått Besseggen.

Vi bestemte oss for å la væremelding være værmelding og sette avgårde. Skal man planlegge etter været har det vist seg at ting ikke blir noe av. Det var egentlig far og jeg som hadde planlagt turen, men mor og Aziz, venn av familien var også med da bilen kjørte av gårde oppover Gudbrandsdalen, langsmed Sjoa og opp til Gjendesheim.

Je kan jo bare innrømme det først som sist. Halve poenget med å gå Besseggen for min del, var å stå på toppen og titte ut på Gjende og Bessvatnet. Ett av turist-Norges mest kjente motiver. Det vil si at dersom været ikke var på min side kom turen til å vær «bortkasta».

Je skulle jo gjerne kjørt litt båt, men langs Gjende går en fantastisk liten sti til Memurubu. Til tross for at Gjende ligger på ca 1000 meter er det utrolig frodig langs vannet. Noen sa meg at det finnes rundt 600 plantearter i området, mye mer enn det vanligvis er på den høyden. Det er blomster og planter overalt og en annen ting jeg bare kan vedkjenne meg er jo at en gang gartnerdatter, alltid gartnerdatter. Jeg har veldig mange blomsterbilder fra turen.

I litt blanda værbyger, både fine og stygge rusla jeg langs stien og kom etter langt om lenge og lenger enn langt fram til Memurubu. Det var godt å få tørka klær og spise litt middag. Lade batteriene til søndagen og krysse fingra for oppholdsvær. Jeg håpte faktisk ikke på mer.

Men så feil kan man ta. Da jeg våkna litt etter 07.00 søndag morgen skinte sola. Det var et slik lys som sier «jeg lover at jeg skal være her i hele dag og sørge for at du får en fin dag i fellet». Noen ganger ska man rett og slett bare vær litt heldig, og heldigere med været enn je var på søndag har noen knapt vært i sommer.

Jeg snørte mine sko og spente sekken på. satte avgårde opp de første bratte bakkene. De første 300 høydemetrene fra Memurubu går raskt. Så slakes det av og går litt opp og litt ned bortover fjellet. Hele tida er det små glimt av herlighet. På vegen innover i solskinnet såg jeg langt inn i Rondane mot venstre, evig inn i Jotunheimen hvis jeg snur meg bakover og opp på toppen av Valdresflya mot høyre.

Når det er fint vær, er det klart at mange trekker opp i fjellet og siden Besseggen er den attraksjonen som den er så er det endel folk der. Det var riktignok ikke så mange at det ble som å gå i kø – langt ifra. Jeg tror ikke egentlig at jeg vil si noe mer jeg. Legger ut noen bilder i stedet, siden de sier mer enn 1000 ord.

Comments

Leave a Reply

%d bloggers like this: