På ferie i T-town

Ferien kunne kanskje starta bedre. En kveld alene på sofaen med først lørdagsunderholdning på NRK (jeg har jo vært litt hekta på «Stjernekamp»), så et par dokumentarer om tidligere amerikanske presidenter – nu vel – Det kan jo være både spennende og interessant, men knapt slik en singel frøken i sin beste alder bør feriere… Men det var altså slik min ferie starta, og lørdagskvelden var slett ikke så ille den – litt gåtteri hadde jeg jo også.

Men etter helga måtte det skje ting. Jeg hadde i utgangspunktet grandiose planer om Barcelona eller den franske riviera, men etter en slitsom periode på jobb, en irriterende influensa som ikke ville slippe taket og en penicillinkur for å få kroppen på rett kurs, fant jeg ut at pokker heller. Jeg gidder ikke reise langt av sted. Jeg tar livet med ro og besøker gode folk i stedet.

Onsdag satte jeg meg derfor i bilen min og kjørte avsted. Fra Hamar og den lange vegen over fjellet til byen som tidligere var mitt andre hjemsted – Nidaros, Trondheim, eller T-town da… som jeg liker å kalle det for å vise at jeg er blant de kule kidsa.

Sist jeg var i byen var ca ett år etter at jeg flytta derifra. For å være ærlig gav ikke det besøket meg så mye – for mange minner som hang igjen. Gode dager, dårlige dager, studiedager og late dager. Denne gangen var det annerledes. Jeg innsåg at jeg igjen kan si at jeg elsker Trondheim, at det er et av de få stedene jeg kunne tenke meg å bo uten å sjå Mjøsa. Men det er da knapt noe mer trivelig enn Hospitalsløkka – den største konkurrenten er Bakklandet, men Trondheim er det jo uansett.

Sia Elisabeth skulle leke flink student var jeg overlatt til meg sjøl. Jeg tusla rundt, trakk inn atmosfæren av byen, titta på fine butikker og snakka med bra folk som jeg ikke har prata med på lang, lang tid.

Mitt gjensyn med gode, gamle Lille London kan nevnes spesielt. Sia det var torsdag var vi på quiz og «Team Mjøskænten» gjenoppsto. Vi vant ikke, men har heller aldri hatt særlig store ambisjoner så må si at resultatet 18 av 30 poeng blir stående som en god poengsum for dette laget sammensatt av folk som mer eller mindre har et forhold til Mjøsa.

Etter det som ble alt for mange timer ute på livet med paljettjakka på, krasjet jeg i senga til Elisabeths snille «samboer», som var borte for anledningen og fredag rakk jeg ytterligere to korte te-besøk før jeg måtte reise hjemover.

Turen sørover var grufull. Hadde med to frøkner i bilen til Dombås – og det var slett ikke det som var ille – men etter at de gikk av…. jiiiiiz! Jeg såg jo selvfølgelig ingen moskus nå heller… Dessuten var dårlig vær hele vegen og nedover i Gudbrandsdalen begynte det å snø så tett at jeg knapt så noe. Jeg stoppa på Statoil på Otta for å kjøpe kaffe (som jeg jo alltid gjør), så klarer jeg å velte kaffen min utover disken og den stakkars mannen som jobber der (trur kanskje jeg er uønska der nå). Jeg håpte at det skulle være enden på visa, men jeg klarte – og jeg sier ikke at det ikke var fortjent, sjøl om det ikke var så veldig fortjent – å bli tatt i en fotoboks!!! Det er første gang det skjer med meg, så jeg ble noe satt ut av den voldsomme blitzen som skjøt mot meg. Venter i spenning på hvor dyrt det ble…

 

Leave a Reply

%d bloggers like this: