Totalt visdomsløs

Tannløs og skeptisk«Har du noe spennende her?»

«Nei, ikke egentlig. Tanna har bare en veldig vridd rot».

«Se der ja. Det kan ikke være enkelt.»

«Nei, en slik ser vi faktisk ikke hvert år».

De to tannlegene snakket med hverandre mens jeg lå bakoverlent med kjeften åpen. Det var min tann som hadde en krokete rot og det var min munn som fikk unngjelde. Minuttene tikket avgårde, mens tannlegen fant stadig større verktøy for å få ut jævelen.

«Gaaw», sier jeg.

«Du skal ikke ha vondt», sier tannlegen og sprøyter inn mer bedøvelse før han lirker litt videre.

«Gaaaw», sier jeg igjen.

To tannpleierstudenter hadde også kommet inn i rommet. I skrekkblandetfryd observerte de det som skjedde i stolen.

«Det er jo litt spennende å få denne delen av jobben også», sier den ene til den andre.

Den andre klapper meg litt på hånda og sier at jeg ikke må glemme å puste. Jeg hiver etter pusten og innser at det var ganske sist jeg hadde trukket inn frisk luft.

«Du er så flink atte», sier tannlegen mens han fortsetter å lirke og dra.

Jeg hater alt med rommet. Lukta, fargene, lyset, akustikken, inneskoene. Jeg lukker øynene og rømmer avgårde. «Det må jo snart være over», tenker jeg desperat for meg selv. Det er andre gangen på bare noen få uker at jeg ligger i denne stolen. Den er overraskende behagelig. Jeg tenker litt på hvor myk den er og det er nesten så det hadde gått an å sovne – om jeg ikke hadde hatt en stor mann stående over meg med verktøy i hendene, selvfølgelig. Han lirker enda litt mer.

«GAAAAAW»

«Det er litt vanskelig å bedøve dette her», sier han og trykker enda et par ganger på sprøyta.

Tanna knekker. Hell i uhell. Den krokete rota blir sittende igjen og den store biten er ganske lett å få dratt ut. Etter enda litt jobbing kommer den siste biten også.

«Der kom den. Da setter jeg litt bedøvelse oppe også, så gjør vi oss ferdige», sier tannlegen overbevisende.

Jeg har mest lyst til å løpe.

Til alt hell: Av all min visdom satt det minst i akkurat den fjerde og siste tanna. Etter et «knekk» og et «schvopp» ligger den på brettet ved siden av meg.

«Aldri mer», tenker jeg for meg selv og puster letta ut.

«Dett var dett», sier tannlegen fornøyd og gjør seg klar for å ta imot neste pasient.

Leave a Reply

%d bloggers like this: