Ut på tur, aldri sur

For tredje året på rad har jeg fått jobbe under Femundløpet. Fem dager ute i verden. I is, snø og kulde. Spesielt kulde prega årets løp. På det verste var det ned mot -40 i deler av løypa og hundene ble ekstra nøye sjakka av veterinærene på hvert sjekkpunkt.

Det er noe merkelig med dette Femundløpet. Før jeg var der for første gang i 2010 hadde jeg aldri hatt noen interesse av hundeløp. Det var ikke det at jeg hadde noen negative tanker om hundeløp heller, men jeg var helt nøytral i forhold til det.Nå har det blitt ett av årets høydepunkter sånn jobbmessig.

Det er noe veldig fasinerende med det hele Både folka som driver med hundekjøring og med hundene. De små muskelbuntene som ikke har lyst til å gjøre noe anna enn å løpe til de får beskjed om å stopp og spise. Da stpper de, spiser, hviler kanskje litt og når de får beskjed om det, så løper de igjen.

Grunnen til at de gjør det er at de stoler på den som fører sleden. Og den som fører sleden stoler på dem. Det er en gjensidig tillit som fører til suksess – fordi de er helt avhengige av hverandre.

Jeg blir i alle fall aldri lei av å se på de ivrige hundene på startlinjen. Så fort ankeret løsner bærer det avsted. Ut i vintereventyret.

Leave a Reply

%d bloggers like this: